«Du må ikke sove»

Nyheten om invasjonen av Ukraina gjorde meg utrolig trist, faktisk var reaksjonen overraskende sterk, så sterk at jeg måtte tenke litt på hva bakgrunnen var.

Etter å ha tenkt en stund kjente jeg at jeg måtte skrive tankene ned. Selv om dette er en båtblogg så vil jeg dele tankene mine om krigen i Ukraina her.

Ukrainas lidelser

Det er innlysende at når ett folk i Europa, som vi forøvrig har noe felles historie med fra vikingtiden, blir utsatt for ett slikt overgrep, blir vi triste og har medfølelse med dem. Men så kjenner jeg at dette er noe mye større en det.

Europa brenner

Det føles som at vi har blitt satt 80 år tilbake i tid for utvikling av fredelig sameksistens mellom stater, respekt for hverandre og retten til å velge sin fremtid selv. Retten til dette blir akkkurat nå forsøkt røvet fra Ukraina. Vesten blir sett på som dekandente, svake og ikke i stand til å stå opp mot dette av Putin og hans tilhengere. Dette må vi vise ikke stemmer!

Støtte til Ukrainas heroiske kamp

Det Ukrainske folk kjemper en forsvars kamp, ikke bare for seg selv, men også for hele Europa.

Putin har tatt av masken og vist oss at han har store ambisjoner om å underlegge seg areal og land. Forrakten for menneskerettigheter og andre stater kjenner ingen grenser. Journalister blir drept om de ytrer ueninghet med styret, politiske opposisjonelle blir drept om de får støtte som oppfattes som truende. Forsøk på å protestere og vise motstand blir raskt slått ned med arrestasjoner og hvem vet hva mere.

Har vi sett dette før? Ja vi har desverre det. Dette er på høyde med Hitler på 30 tallet. Skal vi stille godta at dette uvesenet får vokse og befeste seg i Europa enda en gang?

Nei!

Vi må støtte Ukrainas kamp på alle måter vi kan. Sportslige konkurranser med Russisk deltagelse må umuliggjøres, økonomiske tiltak må svi så det merkes uten hensyn til om vår komfort må lide; Drivstoff priser, strømpriser og andre uheldige effekter må tåles. Våpen og militært utstyr må sendes, personer som vil kjempe på Ukrainsk side må hjelpes til det. Humanitær hjelp på alle plan er en selvfølge.

«Du må ikke sove..»

Tenk at Arnulf Øverlands harmdirrende dikt om Hittlers fremgang på slutten av 1930 tallet atter en gang har blitt dagsaktuelt som en advarsel om en dyster Europeisk fremtid. Dette diktet berørte meg sterkt første gang jeg leste det, det har en allmengyldig advarsel mot likgyldighet og handlingslammelse. Men det er skremmende konkret også, noe som nå gjør det veldig aktuelt, og det berører meg enda mere nå.

Diktet gjenngis under på Norsk og Engelsk. Oversettelse via google gir ikke dette diktet rettferdighet.

DU MÅ IKKE SOVE

Jeg våknet en natt av en underlig drøm
det var som en stemme talte til meg
fjern som en underjordisk strøm-
og jeg reiste meg opp: Hva er det du vil meg?

– Du må ikke sove! Du må ikke sove.
Du må ikke tro at du bare har drømt
I går ble jeg dømt
I natt reiste de skafottet i gården
De henter meg klokken fem i morgen

Hele kjelleren her er full
og alle kaserner har kjeller ved kjeller
Vi ligger og venter i stenkalde celler
Vi ligger og råtner i mørke hull!

Vi vet ikke selv hva vi ligger og venter
og hvem der kan bli den neste de henter
Vi stønner vi skriker – men kan dere høre?
Kan dere absolutt ingen ting gjøre?

Ingen får se oss
Ingen får vite hva der skal skje oss
Ennu mer:
Ingen kan tro hva her daglig skjer
Du mener det kan ikke være sant
så onde kan da ikke mennesker være
Der fins da vel skikkelige folk i blant?
Bror, du har ennu meget å lære!

Man sa: Du skal gi ditt liv om det kreves
Og nu har vi gitt det – forgjeves, forgjeves
Verden har glemt oss! Vi er bedratt!
Du må ikke sove mer i natt!

Du må ikke gå til ditt kjøpmannskap
og tenke på hva der gir vinning og tap!
Du må ikke skylde på åker og fe
og at du har mer enn nok med det!
Du må ikke sitte trygt i ditt hjem
og si: Det er sørgelig, stakkars dem!
Du må ikke tåle så inderlig vel
den urett som ikke rammer deg selv!
Jeg roper med siste pust av min stemme
Du har ikke lov å gå der og glemme!

Tilgi dem ikke, de vet hva de gjør!
De puster på hatets og ondskapens glør!
De liker å drepe, de frydes ved jammer,
de ønsker å se vår verden i flammer!
De ønsker å drukne oss alle i blod!
Tror du det ikke? Du vet det jo!

Du vet jo at skolebarn er soldater
som stimer med sang over torg og gater
og oppglødd av mødrenes fromme svik
vil verge sitt land og gå i krig

Du kjenner det nedrige folkebedrag
med heltemot og med tro og ære-
du vet at en helt, det vil barnet være,
du vet han vil vifte med sabel og flagg!

Og så skal han ut i en skur av stål
og henge igjen i en piggtrådvase
og råtne for Hitlers ariske rase!
Du vet det er menneskets mening og mål!

Jeg skjønte det ikke. Nu er det for sent.
Min dom er rettferdig. Min straff er fortjent
Jeg trodde på fremgang, jeg trodde på fred
på arbeid, på samhold, på kjærlighet!
Men den som ikke vil dø i en flokk
får prøve alene, på bøddelens blokk!

Jeg roper i mørket- å, kunne du høre
Det er en eneste ting å gjøre:
Verg deg, men du har frie hender!
Frels dine barn! Europa brenner!

Jeg skaket av frost. Jeg fikk på meg klær
Ute var glitrende stjernevær
Bare en ulmende stripe i øst
varslet det samme som drømmens røst:

Dagen bakenom jordens rand
steg med et skjær av blod og brann
steg med en angst så åndeløs
at det var som om selve stjernene frøs!

Jeg tenkte: Nu er det noe som hender.-
Vår tid er forbi – Europa brenner!

Arnulf Øverland

Dare not to sleep! 
I was awakened one morning, by the quaintest of dreams ‘twas like a voice, spoken to me It sounded afar – like an underground stream, I rose and said: Why do you call me?

Dare not to slumber! Dare not to sleep! Dare not believe, it was merely a dream! Yore I was judged. The gallows were built in the court this evening, They’ll come for me — 5’ in the morning

This dungeon is teeming, And barracks stand dungeon by dungeon we lie here, awaiting, in cold cells of stone, We lie here, we rot, in these murky holes.

We know not ourselves, what does lie ahead Who will be the next one they’ll reach for. We moan and we shriek: But do you take heed? Is there none among you who’ll hearken?

No one can see us, None know what befalls us. Yet more: None will believe – what the day will bring us! 
And then You defy: This dare not be true! That men can be utterly evil. There has to be some one with merits pure Oh, brother, you still have a great deal to learn

They said: You will give your life, if commanded We’ve given it now, for naught it was handed The world has forgotten, we’ve all been deceived Dare not to sleep in this hour – this eve.


You oughtn’t go to your business hence, Or think: What’s your loss – or what is your gain? You oughtn’t attribute your fields and your kine, Nor say you’ve enough – with all that is thine. 
You oughn’t abide, sitting calm in your home Saying: Dismal it is, poor they are, and alone You cannot permit it! You dare not, at all. Accepting that outrage on all else may fall! I cry with the final gasps of my breath: You dare not repose, nor stand and forget 

Pardon them not – they know what they do! They breathe on hate-glows, and evil pursue, They fancy to slay, they revel with cries, Their desire is to gloat, when our world is at fire! In blood they are yearning to drown one and all! Don’t you believe it? You’ve heard the call! 

You know how infants will soldiers remain, While dashing through streets, fields, chanting ‘bout pain Aroused by their mothers‘ assurance of glory They’ll shelter their land – and they’ll never worry 
You know the fatality of the lies, that glory and faith and honor abides You discern the dauntless dreams of a child, A saber, a banner, he’ll flaunt them so wild, 
And then they’ll leave home for a rainfall of steel, ‘Till last they hang ragged on barbed wire will, Decaying for Hitler’s Aryan call, That is what a man’s for – after all… 

I couldn’t imagine – too late now it is My sentence is just: The verdict’s no miss I believed in prosperity, dreamt about peace In labor and fellowship; love’s fragrant kiss Yet those who don’t die on the battlefield, Their heads for the axeman, will certainly yield 

I cry in the gloom – if only you’d knew There is but one thing – befitting to do Defend yourself, while your hands are still yearning, Protect your offspring – Europe is burning. 
*** 
I shook from the chill. To dress, up I rose Without stars were shining, so far, yet so close ‘twere simply a brilliant ray in the east, Admonishing warning from the dream that just ceased 


The day that soared up from earths furthermost strand Augmenting with blood — and with firebrand It grew with terror – like a breath that was lost It seemed like the starlight – was slain by the frost. 
I weighed: Something is imminent – and it’s dire Our era is over — Europe’s on fire! 
Arnulf Øverland