I mai når vi mistet Kvikk skulle vi ALDRI ha hund igjen. Men når den verste sorgen hadde lagt seg, kjente vi at vi liker livet MED hund bedre enn livet UTEN hund.
Vi begynte da å følge med på Finn.no, og tenkte vel at det kunne ta lang tid før det dukket opp en som var aktuell. Vi var enige om at vi ikke ville ha valp og alt arbeidet det innebærer. Mye heller en voksen omplasseringshund, Kvikk var også det og vi var veldig heldige med han, så hvorfor ikke? Dessuten liker vi tanken på å kunne gi en hund som trenger det et nytt og godt hjem.
Plutselig en dag dukket denne sjarmøren opp, han er blanding av Boston Terrier og Pomchi ( pomeranian/chihuaha) og perfekt størrelse, enkel og grei å ta med seg i båten. Han var kommet tilbake til oppdretter siden det ikke fungerte med eier. Hun holder til på Brandal som ikke er så langt fra oss, ca 1.5 time inkludert ei ferge.
Vi avtalte at vi skulle komme å se på han en tirsdag kveld, for å se om kjemien mellom oss stemte og kanskje ta han med oss hjem. Eventuelt bare møte han og så hente han på et senere tidspunkt. Vel, kjemien stemte veldig bra, det virket som han likte oss godt og vi ble umiddelbart sjarmert, så han ble med oss hjem samme kveld.
Vi var enige med Stine som er oppdretter at dette er på prøve, vi måtte jo være sikk på at han trivdes hos oss og taklet båtlivet ikke minst. Han var litt stresset de første dagene men fant seg fort til rette.
Den helga tok vi han med ned i båten og der så han ut til å like seg godt, startet motorene uten at han reagerte nevneverdig på det. Dette lovet godt.
I skrivende stund er vi på Høsferie i båten og det går kjempe bra. Han ser ut til slå seg til ro, selv om det var litt skummelt når vi gikk fort. Men han blir ikke sjøsyk og roet seg når han fikk sitte sammen med meg.
Så nå har vi gitt beskjed til oppdretter om at vi gjerne vil overta han, vi er glade i han allerede,og gleder oss til mange fine opplevelser sammen med han.
Oppdatering 26.07.23:
I september er det 3 år siden Basse kom til oss og han har nå blitt 6 år. Det har gått veldig bra, han er en veldig smart og lærevillig hund. Han er egenrådig og liker å bestemme selv når han vil ha kos, men han har blitt mer og mer kosete etter hvert som han har blitt tryggere på oss.
Han har en tendens til å ville “eie” folk, spesielt damer. Dette har ført til noen ganske så hissige utbrudd der han kjemper om plassen sin, men det blir ferre og ferre og går lenger og lenger mellom hver episode. Vi jobber hele tiden med det og lar han ikke få lov til å “eie” meg spesielt men også folk generelt.
Ellers så er han en blid og sosial hund som elsker mennesker, han er ikke så glad i andre hannhunder men tisper går bra.
Han er en liten sjarmklump og er veldig lett å bli glad i, vi er veldig glade for at vi fikk sjansen til å overta han.
Oppdatering 08.09.23:
Av og til snur ting veldig fort, livet er uforutsigbart…. Basse fikk plutselig økende aggressivitet utpå sensommeren, vi hadde flere episoder i ferien og i ettertid der han utagerte uten noen tilsynelatende grunn.
Vi følte jo som sagt at vi hadde det under kontroll og hadde klart å jobbe veldig bra med det, men når det nå økte så ble det vanskelig å stole på han. Han utagerte mest mot Hallgeir men også en gang mot meg og en gang mot Palmar.
Det var da snakk om knurring og glefsing, han bet ikke men i noen av tilfellene så satte han tennene bort i huda.
Dette gikk så langt at vi følte vi ikke kunne stole på han mer, vi var veldig redd for at det skulle eskalere ytterligere og ende med biting.
Vi rådførte oss både med Stine som vi fikk han hos, adferdsspesialist og vi tok han med til veterinær for en helseskjekk.
Det var ingenting fysisk galt med han, han var veldig frisk og ingen tegn til artrose, hun var helt overrasket over hvor frisk han faktisk var.
Men han var så rasende hos veterinæren at hun sa det var utrygt at han hadde så mye raseri i seg, så hun mente at han enten måtte gå på beroligende medisiner resten av livet eller avlives.
Både Stine og adferdsspesialisten var ening i dette, spesielt sett i lys av at han de samme problemene hos tidligere eier og der endte det med at han bet kjæresten hennes.
Veterinæren sa at de blir aldri bedre med alderen, heller verre.
Så etter å ha gått noen runder med oss selv så tok vi det ufattelig tunge valget å avlive, det føltes feil at han skulle gå på medisiner resten av livet, det var utrolig vanskelig å tøft og jeg gikk rett i kjelleren, jeg gråt hele den helga og følte at jeg sviktet han.
Det som gjorde det ekstra vanskelig var at han var så fantastisk på alle måter, men å leve i frykt for at det skulle eskalere enda mer og kanskje ende i biting det turte vi rett og slett ikke å ta sjansen på.
Jeg sliter fortsatt veldig med det men klarer nå å se at han hadde det ikke godt når det var sånn, en hund er jo ikke ondskapsfull så disse reaksjonene kom jo ut av utrygghet og stress.
Vi skjønte jo når vi overtok han at det var en sjanse å ta, men både vi og Stine mente at han hadde så mange gode kvaliteter og fortjente en sjanse til.
Nå prøver vi å fokusere på de gode minnene som det heldigvis er flest av, og være glade for at vi fikk nesten 3 år med denne flotte gutten som dessverre ikke hadde det helt greit i hodet sitt. Det føles så urettferdig.
Hvil i fred Basse og takk for alle gode minner, vi glemmer deg aldri. 💔💔